Forfatter: Frode Aga fa@bygg.no

Mor Aase

40 år etter at tømrerfagbrevet var spikret, har Elisabeth Aase (63) bygd opp tre selskaper som forvalter og skaper verdier innenfor bygg og eiendom for totalt ti milliarder kroner.

Svettedråper fra vinterens brøytekanter renner nedover Fyrstikkalléen, og et snart 100 år gammelt gult betongbygg bader i solstråler fra en våryr mars-sol. Det velholdte huset på Helsfyr var i gamle dager en del av Nitedals Tændstikfabrik. Den gangen rommet administrasjonsbygget blant annet lønningskontoret til «Fyrstikken», men også en leilighet til fyrstikkfabrikksjefens søster.

Nå er det Elisabeth Aase og hennes medarbeidere i Aase-fellesskapet som puster liv i det gule huset på Oslos østkant.

– Bygget sto ferdig i 1927 og er ett av de aller eldste rene betongbyggene vi har i Norge. Her er både dekkene, søylene og ytterveggene av armert betong. Jeg fikk faktisk med de opprinnelige tegningene da jeg kjøpte huset. Det er en sann glede å ha tilgang til dem, sier Elisabeth Aase.

Hun er glødende opptatt av bygget som hun kjøpte til selskapet sitt i 2005 og vil at historien som følger med det skal leve videre. Bygget er under ledelse av Aase selv modernisert og tilpasset dagens krav, men sjela fra fyrstikkårene er bevart i form av gamle spor som er tatt vare på i nye rom med nye funksjoner.

Under beina våre er parketten fra 20-tallet tatt vare på, slipt og polert, og på veggene er store staselige dører hengt opp som dekorasjon fordi de ikke kunne brukes i sin opprinnelige form.

Dette er et vellykket transformasjonsprosjekt i praksis, mener Elisabeth Aase.

– Vi må ta vare på detaljene og særpreget som finnes si et bygg, men det må ikke ende opp som et museum. Det er ikke bærekraft å la et bygg stå urørt, det må oppgraderes og bli til gode arbeidsplasser for dagens brukere. Da må for eksempel vinduene være tette og veggene må etterisoleres og tekniske anlegg installeres. Gjør du ting ordentlig, så kan et bygg stå seg i 100 år. Det er det som er bærekraft.

Tømrermester. Elisabeth Aase vet hva hun snakker om. I 1979 tok hun fagbrev i tømrerfaget, og senere ble hun den andre kvinnen i landet som tok mesterbrevet tømrerfaget. Før hun begynte på tømrerutdannelsen var hun utdannet bygningsingeniør.

Etter å ha vært innom et par større rådgivnings- og konsulentselskaper og arbeidet med store byggeprosjekter som E.C. Dahls bryggerier i Trondheim og Royal Christiania i Oslo, valgte hun å starte sitt eget prosjektlederfirma i 1991.

«Nå må du trå varsomt. Du bruker det kjæreste du har», advarte broren da hun gikk for navnet Aase Byggeadministrasjon.

– Min bror hadde naturligvis rett i at det er stor risiko forbundet med å bruke sitt eget navn i et firmanavn Du vil jo for all del unngå å gjøre noe dumt som fører til uopprettelig skade på navnet ditt. Men samtidig så sender det også et signal at om at du ønsker å opptre seriøst, redelig og rettferdig. Og så sier det også noe om mot, synes jeg.

Det er ingen underdrivelse å si at det har gått bra med både Elisabeth, navnet og selskapet.

I dag er det lille enkeltpersonforetaket blitt til 50 personer fordelt på de tre selskapene Aase Prosjekt, Aase Utvikling og Aase Teknikk. Ifølge Aases egne nettsider skaper og forvalter Aase-familien nå verdier for totalt ti milliarder kroner.

– Jeg hadde nok å gjøre fra dag én, og etter hvert måtte jeg ansette folk, og slik har selskapet vokst – stein på stein. Frem til 2005 var jeg mest opptatt av å arbeide som prosjektleder og eiendomsutvikler. På det tidspunktet fant jeg ut at jeg ville utvikle meg selv som leder. Slik har min yrkeskarriere alltid vært. Den har aldri stoppet opp, men utviklet seg og endret seg på veien.

Byggedirigenten. Elisabeth Aase sammenligner prosjektledelsesleddet i et byggeprosjekt med det å være dirigent for et stort orkester. Da hun opprettet en foreløpig nokså søvnig Twitter-profil for noen år tilbake, valgte hun beskrivende nok @byggedirigenten som sitt Twitter-navn.

– Det er jo dirigering vi driver med. Det grunnleggende i et byggeprosjekt er å fastsette målet, og da må vi jo bli enige om hvilket stykke vi skal spille. Deretter må alle få utlevert de riktige notene – altså prosjekteringsgrunnlaget, og når vi begynner å bygge må dirigenten peke på hvem som skal ta i litt ekstra på noen partier og hvem som må holde litt igjen, sier Aase.

Men dirigenten har også en viktig rolle mellom konsertene, mener hun.

–  Da må byggedirigenten jobbe en-til-en og være en god lærer for den individuelle musikeren i orkesteret. Folk må gis forutsetninger og rammer for å lykkes, de må ha de riktige rollene og de må trives dersom helheten skal bli god, sier Aase.

Trivsel har vært et nøkkelord for 63-åringen. Hvert eneste år fra 1997 har hun tatt med seg de ansatte og partnerne deres på faste utenlandsturer. Er balansen god mellom privatliv og jobb, blir også resultatene til selskapet bedre, mener Aase.

– Dersom de ansatte kjenner hverandres partnere, tror jeg samspillet mellom jobb og privatliv glir bedre. Det blir lettere å forstå kollegaens utfordringer når han eller hun må være hjemme med et sykt barn, og det blir lettere for arbeidsgiveren å få aksept hos familien, dersom det mot formodning skulle være perioder med behov for kveldsarbeid. Det er våre medarbeidere som står for verdiskapningen vår, og da må de få rammer som gjør at de synes det er attraktivt å være hos oss.

Vil ta risiko.  «Verdiskapning» er et ord som går igjen når Aase snakker. Hun er nemlig sterkt uenig i at hennes del av byggenæringen – prosjektledelsesleddet – bare leverer timer og ikke bidrar til verdiskapning, slik mange har hevdet.

– Noen er nødt til å ta den rollen vi har i et byggeprosjekt. Det kan godt hende at entreprenøren har flinke folk som kan gjøre en god jobb på vegne av byggherren, men noen ganger trenger byggherren en person som er på sitt lag. Og vi må huske på at det på at det ikke bare er store og profesjonelle aktører som utvikler eiendommer i vår bransje. Det er ikke sikkert alle har den nødvendige kompetansen som trengs internt, og da kan vi dekke det behovet, sier Elisabeth Aase.

– Men er det riktig, som det ofte hevdes fra entreprenørhold, at entreprenørene tar all risiko, mens rådgiverne slipper fri?

– Et tradisjonelt konsulentselskap tar begrenset risiko, det er riktig, men i Aase ønsker vi i mange tilfeller å dele risikoen sammen med byggherren. Det gjør vi blant annet når vi går inn som investorer i et utviklingsprosjekt, eller utfører jobben vår som fastpris de gangene kundene ønsker det.

DET NYE. Det utradisjonelle veivalget Haugesund-jenta Elisabeth Aase tok på slutten av 70-tallet ble lagt merke til langt utover byggenæringens grenser. Journalister fra både aviser og ungdomsblader som Det Nye tok kontakt. – Det er ikke kjønnstypen som avgjør om man gjør en god eller dårlig jobb, men derimot interessen, utdanningen og kvalifikasjonene. Det bør begynne å gå opp for folk nå, slik at ikke bare menn blir ansatt i stillinger som kvinner kan utføre like bra, sa hun til Det Nye i 1981. Foto: Privat

Valgte bort Posten. Det var forresten aldri hugget i stein at Elisabeth Aase skulle ende opp i byggenæringen. Det kunne like gjerne blitt Posten på jenta fra Haugesund.

– Jeg husker at jeg syntes Posten virket forlokkende som karrierevei med mange muligheter. Det appellerte til meg på 70-tallet.

I etterpåklokskapens navn er hun glad det ikke ble slik hun først tenkte.

– Posten er ikke akkurat en vekstnæring lenger. Da er det annerledes med byggenæringen. Den vil alltid være der. Nettopp derfor har Aase vært opptatt av å fremsnakke bransjen og spesielt yrkesfagene. I hennes egen familie har både hun selv, mannen og to av tre barn fagbrev, og for snart 15 år siden skrev hun en kronikk i Dagens Næringsliv om hvorfor unge jenter burde søke seg til bygg og anlegg.

Kronikken kunne like gjerne stått på trykk i dag.

Det har alltid forundret Aase at fysiske begrensninger og møkkete arbeidsoppgaver trekkes fram som barrierer for jenter som vurderer byggebransjen.

– Det finnes mange gode grunner for at jenter bør bli rørleggere. For det første får de jobbe og praktisere faget under utdanningsløpet sitt, for det andre er det godt betalt og for det tredje har det kommet så mange hjelpemidler som gjør byggebransjen mindre fysisk krevende enn hva den var for 50 år siden.

Det kan fortsatt være tungt, bevares, og kanskje er det også møkkete til tider, men er det noe lettere og rensligere å være hjelpe- eller sykepleier på et sykehjem? Det er mange innenfor de tradisjonelle kvinneyrkene som ikke holder ut i lengden, sier Elisabeth Aase.

Selv har hun aldri hatt problemer med å finne sin plass i en mannsdominert bransje.

– Når ting ble som de ble, så hadde jeg også selv et ansvar selv for å finne meg til rette. Ja, jeg var ofte eneste kvinne på arbeidsplassen, og det kunne noen ganger være krevende, men jeg var veldig tydelig i min kommunikasjon på at jeg var her i kraft av min interesse for faget. Det er, og har alltid vært, nysgjerrigheten for faget som har drevet meg, sier Aase.

De ubehagelige opplevelsene har stort sett begrenset seg til noen vulgære strektegninger på brakketoalettene.

– Jeg har aldri skjønt poenget med de flaue tegningene av pupper og kjønnsorganer på toalettveggene, og jeg tror mange av de mennene som jeg jobbet med syntes det var minst like flaut som meg. Men hadde jeg ikke tålt strektegningene, som for øvrig var veldig dårlig utført, så hadde jeg heller ikke vært der jeg er i dag.

Eier to eiendommer på Grimsøya. Helt siden 1991 har Aase Byggeadministrasjon, senere omdøpt til Aase Prosjekt, levert solide tall på bunnlinja.

Pengene har hun investert klokelig – både i selskapet, de ansatte og i eiendommer.

Like før jul i 2014 hadde Finansavisen en større artikkel med tittelen «Hytte verdt 30 millioner kroner ble solgt for 10,5». Hytta som omtales i artikkelen ligger på Grimsøya i Bærum, og kjøperen var Elisabeth Aase. Grimsøya er en av landets dyreste hytteområder, og den samme øya der Ferd-milliardær Johan J. Andersen har leid ut sin omstridte eiendom til finansminister Siv Jensen.

I intervjuet med Finansavisens journalist er Aase befriende åpen om hvorfor hun selv ønsket å legge 10,5 millioner kroner på bordet for å kjøpe naboeiendommen til en eiendom hun allerede hadde kjøpt for 11,4 millioner fire år tidligere.

– Jeg har to kajakker, hummerteiner og trollgarn, jeg trenger et naust, humret hun overfor journalisten.

I dag sier hun det slik:

– Jeg har alltid hatt god kommersiell forståelse og øye for en god handel. Det er jo mye kjekkere å kjøpe en genser til 500 kroner dersom du vet at den har kostet 1.000 kroner før.

– Det er ikke alle som ville vært like friske i sine uttalelser til media som det du var i intervjuet med Finansavisen?

– Nei, og det er ikke sikkert jeg ville svart journalisten på samme måte for ti eller tyve år siden heller. Men jeg er blitt tøffere med årene, og jeg tenker at det er greit å si det høyt. Dersom jeg skal passe på en byggherres penger i et stort byggeprosjekt, er det vel ingen ulempe at jeg har bevist at jeg også kan forvalte mine egne?

– Men jeg må innrømme at jeg gikk noen runder med meg selv før vi kjøpte den første av de to eiendommene på Grimsøya. Jeg ser på meg selv som et helt vanlig menneske og tenkte både en og to tanker om jeg, fra mitt ståsted og med min bakgrunn, kunne eie et landsted med hollanderglasert takstein, ler Aase.

For Aase er Grimsøya blitt et sted å samle hele storfamilien, et sted å padle kajakk og et sted å finne ro både på vinteren og sommeren.

– Det å kunne være sammen med min mann, mine barn, mine svigerbarn og mine barnebarn på et sted der vi har tilgang til fjorden og god plass rundt oss; det er det som er å høste. Det er der den egentlige rikdommen ligger.

Tekst/Foto: Frode Aga fa@bygg.no

Les flere artikler:

Løpekurs | Aktiv mot kreft

Aase består av medarbeidere som begeistres av høyt tempo i et godt arbeidsmiljø. Vi har tradisjon for å være aktive både sosialt og sportslig gjenn...
Se alle artikler